Sandsjöbacka Trail 90+km - et revansjeoppgjør av de sjeldne!

CP2 Anneberg (ca 36km): Åpenbart at det var en dag for å krige!

Takk til fotograf: Jacob Zocherman @searchingforzocherman 🙏

Uten å gå inn på detaljer så har jeg et langt og komplisert forhold til Gøteborg og Sverige, så når valget falt på å løpe nettopp dette løpet var det ikke tilfeldig og med en todelt agenda.

På den ene siden var det viktig for meg å gjøre et ultraløp helt på egenhånd nå, i alt fra planlegging, trening og gjennomføring, og på den andre siden så var det et ambisiøst revansjeoppgjør mellom Gøteborg og meg, for å skape nye gode minner derifra, og det var hovedgrunnen til at jeg holdt det hemmelig før start.

Det ligger som kjent mye prestisje i revansjeoppgjør, og selv om dette bare er et ultraløp for mosjonister og ingen bryr seg hvordan det går eller ikke går, så innebar det for meg høy prestisje å gjøre nettopp dette for egen maskin og egen agenda.

I tidligere løp, lange turer uten startnummer, eller forsåvidt andre situasjoner hvor jeg har måttet prestere tidligere har jeg vært veldig frykt-basert i eget mindset og motivasjon, og i stor grad bruke aggresjon som en motivator i harde oppgaver, mens jeg nå hadde snudd det tvert om til å være mrs (helt sikkert) irriterende positiv som gjentok motiverende heiarop til meg selv til det kjedsommelige, smilte til meg selv når det gjorde som vondest, og hver gang jeg tok meg i å banne etter å ha sparka borti en av millioner røtter, så ble det fullført med en positiv setning som for eks «f*** !! Så sinnsykt fint det er her!!». Etter hver slik episode lo jeg litt høyt for meg selv fordi jeg synes det er innmari teit, men jeg var fast bestemt på å holde på strategien hele veien til mål.

Fint var det også, misforstå meg rett! Den korteste og beste forklaringen på løpet er vel kanskje noe sånt som «Variert og vakker kystnær natur, med mye lettløpte stier, bittelitt bushing og noen utfordrende gjørmehull og en vilt sadomasokistisk avslutning med klatring opp og ned for «kuller» i Gøteborg siste milen til mål» (takk for den, racedirector, @robert_run, du er en artig type tydeligvis!)

Aldri har jeg følt meg sterkere (!) under et løp, selv om treningen har vært veldig begrenset eller ikke til stede pga sykdom meg her og der den siste tiden.

Til forskjell fra tidligere hvor sykdom = unnskyldning til å binge serier på Netflix og spise smågodt, benyttet jeg sykdomsperioden denne gangen til å lade mentalt, visualisere og planlegge hvilke ord eller setninger som motiverer meg, legge en mental strategi for løpet og ikke minst en næringsplan. Jeg delte løpet inn i 5 etapper på litt i under eller overkant av 2 mil hver, og for hver etappe hadde jeg et lite kort med distansen, navn på neste CP, hva de serverte der og oppgaver til meg selv på veien. En oppgave kunne være for eksempel «husk å gå på do og ta med deg frukt ut fra neste CP», samt at hver lapp hadde et heiarop til meg selv som for eksempel «Du er uovervinnelig!».

Dette løp jeg og sa til meg selv inni hodet fra start mens vi løp der i mørket ut fra Tjolöholm Slott omringet av mørket og noen fakler som lyste stemningsfullt. Akkurat dette heiaropet fungerte helt til jeg, etter å ha løpt under 2 mil totalt, ble passert av flere på kort tid. Da byttet jeg det ut med «Du er ustoppelig!», noe som faktisk var sant denne dagen, da jeg hadde en konstant positiv vibe med både plan for og gjennomføring av et løp med positiv splitt.

Lærdom; Heiarop eller mantra må representere virkeligheten – ellers har det særdeles dårlig effekt, og å kjøre positiv splitt fungerer utmerket for meg.

Squeeze the lemon until there’s no juice left, og så bare fortsetter du skritt for skritt til du er i mål.

Jeg løp stort sett alene gjennom dagen, noe som passer meg fint, da jeg ærlig talt ikke er så glad i smalltalk med fremmede (med mindre vi faktisk har noe å snakke om og kjemien er bra, så klart!), og så godt som aldri går jeg tom for indre diskusjoner eller dialog. De få gangene det blir stille i topplokket her er det eksepsjonelt deilig og da forsøker jeg bare nyte det så lenge det varer!

En del av forberedelsene var allikevel å lage en playlist med musikk og podcasts som jeg kunne høre på hvis behovet for underholdning skulle dukke opp, og det ble faktisk noen timer med begge deler i løpet av de 12 timene, 45 minuttene og 21 sekundene jeg var ute på tur denne søndagen. Selv om jeg aldri i det hele tatt tenkte tanken på å gi meg før målgang, så var det en periode litt trått og da var det deilig å høre Mona Kjeldsberg snakke om å løpe Norge på langs på sti i løpet av 83 dager - da ble mine timer på beina fort peanuts til sammenligning. Jeg fikk også en overraskelsespakke fra Thomas i dropbag på CP2, som jeg ikke turte åpne før jeg atter igjen var alene i skogen, i frykt for å knekke helt sammen (gud forby om noen så meg gråte, haha). Det var godteri og en håndskrevet lapp med ord som jeg brukte på resten av veien når det butta litt her og der. Tusen takk for det!

En annen stor höjdare var da jeg nærmet meg siste CP på Sisjön etter 75ish km og innså at jeg skulle flytte mitt siste etappekort fra høyre til venstre brystlomme i vesten fordi jeg var på vei inn i min femte og siste etappe for dagen, da visste jeg at jeg hadde klart det og måtte skru opp volumet på fullt og feire med en av klassiker som tar meg tilbake i tid: Maxida Märak sin «Äter upp dig».

Sandsjöbacka – jeg äter upp dig - bit för bit.

Gjørmekrigeren i mål etter ca 94km på 12:45:21

Det der kan vel kalles for en aldri så liten overtenning, noe jeg fikk betale for noen km senere ved å være litt for høy på meg selv og litt for lite oppmerksom, og datt rett (!) ned (!) i et gjørmehull med hele høyre bein, «scwhoop» så forsvant beinet. Heldigvis bare det ene beinet, og heldigvis satt ikke skoen igjen der langt nede i gjørma, så jeg kom meg kjapt opp igjen ved hjelp av en bjørkekvist som tilfeldigvis hang der som livbøye. I det jeg fikk beina i gang igjen måtte jeg le høyt for meg selv, med en fot som veide sikkert 5 kilo mer enn den andre pga all gjørma, og sa til meg selv «javel, nå er det full f******* krig!» og dro litt gjørme fra låret og malte en krigerstripe i hvert kinn mens jeg løp videre.

 Jeg er rimelig sikker på to ting nå i etterkant, og det ene er at den mentale forberedelsen var den aller største forskjellen fra tidligere og hovednøkkelen til suksess, og det andre er at jeg i stor grad fulgte min egen næringsplan med varsel på klokka hvert 20. minutt. De minuttene gikk for øvrig bare raskere og raskere utover dagen, etter hvert som det fristet mindre med noe annet enn flytende næring.

Den aller siste mila begynte jeg for alvor å slite med å innta næring, men jeg hadde spart 1 gel til det sto 10km igjen til mål, og svelget den ned så fort jeg klarte mens jeg gikk opp en av de tre beryktede toppene inne i Gøteborg. Omringet av mørket ble jeg retningsvill flere ganger, og et lite øyeblikk trodde jeg at jeg hadde løpt i ring og var på samme topp for andre gang. Da måtte jeg snakke litt beroligende høyt til meg selv og bare gjenta «Det er det samme hvor du er, drit i det, du ser at km minsker på klokka og du kommer til mål, så nå fortsetter du».

Veien fra Gøteborg til Skatås har vel aldri vært lengre tror jeg, og da jeg endelig var inne på en av Skatås sine deilige ridestier som var lettløpte selv da, ja da måtte jeg snu meg og vise finger på begge henda til byen med de gamle minnene mens jeg fikk en låt (husker ikke hvilken) av Silvana Imam på hjernen og sa «Et stort j**** fu** you» og smilte bredt helt inn til mål.

Å passere målstreken hadde jeg visualisert mange mange ganger, og jeg opprettholdt planen med å være stolt, ha hodet høyt hevet og til en viss grad klarte jeg å lure egen kropp til å tro at jeg var lett og fløy inn over målstreken. Håper det ikke finnes videobevis som sier noe annet, det er et deilig bilde å bevare i eget minne.

Aldri har jeg følt meg mer klar for et løp, og aldri har jeg trent så lite fysisk før et løp. Desto deiligere er det nå å sitte på andre siden av løpet med den beste følelsen ever etter et løp, og med en forsterket mestringstro på egne løpeevner og gjennomføringskraft. ALT ER MULIG! At det skulle ende opp med pallplassering i tillegg var jo tidenes bonus! Takk for et utrolig smidig gjennomført arrangement, det er noe svensker bare kan best rett og slett! Blide goa gubbar (og sikkert noen tanter også?) over alt på alle drikkestasjoner, veldig bra (!) merket løype og en deilig varm dusj + vegansk indisk gryte i mål. Må innrømme at det faktisk kan friste til gjentakelse allerede tre dager etter jeg om i mål.

Känn ingen sorg för mig, Göteborg, men vi er skuls nå og jeg elsker deg ! 💚

Et lite PS: Så klart hadde jeg et godt treningsgrunnlag i bunn før jeg gjorde dette og jeg vil på ingen måte anbefale noen å gå ut å løpe en ultradistanse uten riktig fysisk trening over tid. Ta kontakt med meg hvis du ble motivert til å sette deg et nytt hårete mål og trenger hjelp på veien!