En ode til Skiklubben, en ode til myr.

Altså podcasten Skiklubben på NRK, hvis du lurte hvilken skiklubb det var snakk om.

Dette er en historie basert på min indre monolog med min favorittpodcast Skiklubben, om konseptet myr, over en helg på Blefjell.

Gjennom det forrige året har jeg knekt en kode med å lure egen hjerne i større grad enn før.
Er det ikke utrolig kult å tenke på, at du kan styre din egen hjerne til å gjennomføre ting du i utgangspunktet hverken har lyst til eller drømmer om?

Er du en av de som automatisk tenker “koko!” når du hører om ultraløping? En av de som tenker “løpeskader” eller “hva løper du fra?” Eller er du en av de som blir imponert? Eller kanskje en som bare ansetter folk med et ultraløp under beltet, fordi det viser noen kvaliteter du setter pris på hos ansatte?

Sandsjöbacka Trail 90+km – Et revansjeoppgjør av de sjeldne!

Uten å gå inn på detaljer så har jeg et langt og komplisert forhold til Gøteborg og Sverige, så når valget falt på å løpe nettopp dette løpet var det ikke tilfeldig og med en todelt agenda.
På den ene siden var det viktig for meg å gjøre et ultraløp helt på egenhånd nå, i alt fra planlegging, trening og gjennomføring, og på den andre siden så var det et ambisiøst revansjeoppgjør mellom Gøteborg og meg, for å skape nye gode minner derifra, og det var hovedgrunnen til at jeg holdt det hemmelig før start.

Det ligger som kjent mye prestisje i revansjeoppgjør, og selv om dette bare er et ultraløp for mosjonister og ingen bryr seg hvordan det går eller ikke går, så innebar det for meg høy prestisje å gjøre nettopp dette for egen maskin og egen agenda.