Hvordan endte jeg opp som ultraløper?

Er du en av de som automatisk tenker “koko!” når du hører om ultraløping? En av de som tenker “løpeskader” eller “hva løper du fra?” Eller er du en av de som blir imponert? Eller kanskje en som bare ansetter folk med et ultraløp under beltet, fordi det viser noen kvaliteter du setter pris på hos ansatte?

Jeg har fått mange ulike reaksjoner når jeg forteller at jeg liker å løpe ultralangt, og den vanligste er kanskje “Åhh, du er så sterk altså. Kunne ønske jeg også likte å løpe, og kunne løpe så langt som deg”. Da er mitt standard svar oftest “Javel, men hvorfor vil du så gjerne løpe og ikke minst løpe ultra, hvis du ikke engang liker å løpe? Utifra et helseperspektiv er det jo utrolig mange måter å holde seg i god form på, så hvis man ikke liker å løpe, hvorfor på død og liv løpe?

Vel, jeg elsker å løpe og derfor løper jeg. Noen ganger kort og sakte, noen ganger kort og litt fort, noen ganger flatt og andre ganger bratt, og noen ganger langt, og lenger enn det mange tenker er “normalt”. Det aller beste jeg vet er å løpe i terrenget, helst et sted litt høyt opp med vid utsikt, og litt teknisk sti med røtter og stein du må hoppe over eller rundt. Da flyter tankene fritt og jeg kan løse uendelige mengder med problemer, komme på gode og helt sikkert noen dårlige ideer også. Å løpe for meg er en form for bevegende meditasjon, hvor hodet sorterer tanker og løser opp i knuter, for deretter å bli stille. Helt stille, som i graven stille, så stille det aldri er ellers i døgnet. Magisk stille i hodet og beina som flyr avgårde over stien, det er min største kilde til evig løpsmotivasjon.

Nå har jeg løpt mesteparten av livet uten store ambisjoner utover den deilige følelsen det gir, både under og ikke minst etterpå. Ikke har jeg spesielt mye konkurranseinstinkt, iallfall ikke mot andre enn meg selv. Jeg er min verste fiende og beste konkurrent, og trigges av å teste kroppens grenser. Hvor mye tåler du, kroppen? Et eller annet sted var det nok det instinktet der som fikk meg til å kjøpe min første pulsklokke på tidlig 2000-tall, og som nok også trigget interessen for ultraløping. Selv om ultraløpingfortsatt hørtes ut som noe helt ellevilt, som en spesiell type mennesker holdt på med. Ikke for meg, tenkte jeg. Det kommer aldri til å skje, tenkte jeg.

Det som tente det første lille lyset i hodet mitt om at det kanskje var mulig å løpe lenger enn jeg hadde trodd, skjedde faktisk fordi jeg rota meg bort i skogen. Jeg innrømmer at jeg aldri har vært naturtalent på navigering og ikke spesielt interessert heller, så jeg satte som regel ut på samme runde og tok sjeldent avstikkere. Men nysgjerrigheten tok overhånd en dag, og jeg måtte teste den der lille hemmelige avstikkeren inn til høyre, og beina lystra og vips…”ehh, hvor er jeg nå!?”. Jeg rota meg ikke verre bort enn at det var helt udramatisk å komme seg tilbake til bilen, men da jeg så på klokka hadde jeg løpt 5km lenger enn planlagt. Jøss, det gikk jo helt fint, tenkte jeg, og mestringsfølelsen kom snikende med fullt av belønninger.

Det var spiren som begynte å gro, og som gjorde at jeg neste gang planla en tur som var 5km lenger enn forrige gang. Resultatet ble også da at jeg surra meg bort i noe kratt eller inn i en myr, og endte opp med å komme hjem med flere kilometer i beina enn planlagt. Og sånn fortsatte det lenge, uten noen større plan om at jeg skulle bli ultraløper.

Dette er mange år siden nå, og jeg har gradvis løpt lenger og lenger, uten å delta i løp og noen ganger med startnummer på. Motivasjonen for meg ligger i å få kroppen til å spille på lag og føre meg fra A-B, vinne over hodet som ofte har lyst til å stikke hjem til peisen og pleddet.

Mestringsfølelsen over å klare mye mer enn jeg på forhånd trodde, den er helt uslåelig fortsatt. Heldigvis har jeg også blitt bedre til å navigere underveis…