Å lure hjernen - det er det alt handler om

Gjennom det forrige året har jeg knekt en kode med å lure egen hjerne i større grad enn før.

Er det ikke utrolig kult å tenke på, at du kan styre din egen hjerne til å gjennomføre ting du i utgangspunktet hverken har lyst til eller drømmer om?

Det kan være situasjoner som oppstår, som du ikke rår over, hvor du må agere og kanskje deretter tenke, eller det kan være situasjoner som er mer planlagt og som du trodde du var relativt godt forberedt på. Uansett er det en stor fordel å ha lært seg noen teknikker for å lure hjernen.

Mitt dagligdagse eksempel er noe så enkelt som å legge frem treningsklær på badet og pakke ned jobbklær i sekken jeg løper med til jobb, før leggetid eller aller helst med en gang jeg kommer hjem fra jobb. Dette utelukker valget om å ikke løpe til jobb, for når jeg står der stuptrøtt med halvåpne øyne kl 05, innser jeg at det å pakke opp igjen jobbklærne og organisere sekken på nytt, er aldeles for meget å kreve av hjernen min på det tidspunktet. Ergo så løper jeg til jobb og får en langt bedre start på dagen enn hvis jeg hadde tatt bussen sammen med alle de andre trøtte typene med morraånde og nesa ned i mobilens blåe lys.

Du har kanskje hørt at det er enklere å legge en ny vane til en allerede eksisterende vane? Det har med hvordan hjernen vår er «organisert», og i høst bestemte jeg meg for å prøve dette ut med å etablere en ny vane om å gjøre noe jeg i utgangspunktet hater.

Jeg hater å bade i kaldt vann, selv om jeg vet hvor mange gode helseeffekter det kan ha, og til og med har opplevd det på kroppen selv. Vel og merke med badstue etterpå, men nå skulle jeg altså bade uten badstue som trekkplaster. Så for å lure hjernen til å legge til en ny vane med bading, koblet jeg den på min eksisterende vane med å løpe til jobb. Rent praktisk var det også, siden kontoret ligger praktisk talt på brygga, ved oslofjorden.

For å få dette til å bli forpliktende og mer attraktivt for hjernen spurte jeg en god venninne, som allerede var en rutinert isbader, om hun ikke ville være med å holde meg i hånda gjennom høsten? Jo, det ville hun gjerne, og hun trengte også hjelp til å komme i gang igjen med løping, så vi etablerte «badeklubben» med påfølgende frokost, og det ble en vinn-vinn type avtale! Helt frem til juleferien har vi løpt, badet og spist frokost, og det har gitt oss noe å se frem til midt i uka, i tillegg til en vanvittig god energi inn i arbeidsdagen. Det aller beste er at vi har møttes mye oftere enn før, takket være vår nye badeklubb. Og vet du hva? Jeg har blitt avhengig nå, av den ilende følelsen av kaldt vann som skjærer som en kniv inn i huden, og følelsen av galopperende blod som pulserer i kroppen etterpå.

Hjernen er virkelig stjernen

I løpet av året har jeg også vist at jeg kan lure hjernen til å tro det uvirkelige, når det kommer til å få kroppen til å løpe langt og lenger enn langt. Jeg løp totalt tre løp på rundt 100km, og impulsivt startet jeg året med å løpe Sandsjöbacka i Gøteborg i januar. Det var mitt hittil lengste løp, som ble annonsert med 90+ km, og forberedelsene bestod av bihulebetennelse, etterfulgt av en frisk uke med løping i fjellene på Gran Canaria, etterfulgt av en ukes halsbetennelse. Etter å ha brukt noe av sykdomsdagene til å gruble litt på hva 90+km betyr, bestemte jeg meg for å mentalt innstille meg på 100km, så ville jeg slippe at hjernen brukte energi på «are we there yet?» underveis. Før start var jeg til og med så cocky at jeg sa til en helt fremmed medløper som ventet på transport til start med meg at: «Ja, men om det ikke blir 100km til mål, så tenker jeg å løpe videre inn til byen og hotellet jeg bor på, bare for å komme til 100km». HAHA! Det gjorde jeg ikke, jeg tok taxi til hotellet etter målgang. Mer om det løpet kan du lese her.

Det neste løpet, Skogvokteren Ultra 86km (+...jeg endte på 94km, ikke spør meg hvordan.) var noe mer planlagt, men også her var jeg skikkelig forkjøla ikke lenge før, og følte meg ikke i nærheten av «race ready» på startstreken, men planen var å gjennomføre og forhåpentligvis ha en god opplevelse. Når startskuddet gikk var klokka 05 og frokosten såvidt fortært, og idet jeg startet å bevege beina kjente jeg «Oh shit», det var som om jeg hadde seigt gammelt trelim i blodårene. Da skjønte jeg at dette skulle bli en meget lang dag på stien, og for å få hjernen med på laget måtte jeg de første 4-5 timene gjenta «Det er dette du elsker, å være ute i naturen og bevege deg. Nyt det, bare vær tilstede og nyt hvert skritt.». Det er jo ikke alle forunt å ha en kropp som kan, så fokuset lå på å være takknemlig for at jeg kunne.

I tillegg hadde jeg delt opp distansen på forhånd, både mentalt og på små kort jeg hadde med meg i løpevesten, hvor jeg hadde lagd mine egne små etapper, som jeg sjekket av ved å flytte kortet fra den ene siden til den andre.

Det er noe veldig tilfredsstillende med å dele opp store utfordringer i mindre biter, det er nesten så det gir meg en slags fysisk tilfredstillelse på linje med å huke av «check!» på en to-do liste. Er du en kontrollfreak og/eller liste-menneske, så vet du hva jeg snakker om.

Ofte løsner det etterhvert og jeg finner en form for flyt, men den kom aldri denne dagen. Allikevel var det aldri noe spørsmål om å gi seg, for jeg fikk i meg næring og beveget meg kontinuerlig, det bare gikk så sakte at det kjentes som om limet i blodårene så vidt seig rundt i systemet. Når jeg etter over 15 timers ferd gjennom Telemarks åser og skoger kom inn til Porsgrunn sentrum, så var det for lengst mørkt igjen, og det føltes helt ærlig ut som om jeg hadde vært ute dobbelt så lenge. Og mestringsfølelsen like stor som dagen var lang!

Det var allikevel med en vanvittig ærefrykt at jeg stilte til start på Xreid i Trollheimen i juni. Fjorårets opplevelse i Ryfylke var brutal, og jeg måtte gi meg etter 12 timers krig opp og ned fjell med en legg som skreik «HEIIIII, hold opp ellers gir jeg meg!». Vi snakker 6 (av 10) timers gåing, gogging og grining til neste checkpoint hvor jeg kunne gi meg. Bare tanken på å prøve distansen 138km og 4600hm i norsk fjellheim gjorde at det nappa i leggmuskulaturen igjen, selv om jeg nå visste at jeg både fysisk og mentalt var mye sterkere.

Revansjesuget vant over nok en forkjølelse som lå og murra i systemet, og jeg trosset alle mine egne anbefalinger og stilte til start med ibux i kroppen, akkompagnert av noen gode løpevenner. Tåka hang lavt og det hadde regnet en uke i strekk, vi snakker bøttevis. Selv om det var opphold en stund fra start, så jeg ingenting nevneverdig av Trollheimen i løpet av de 26,5 timene jeg mer eller mindre bevisst vasa rundt i trøndersk myr. Å jo, forresten, jeg så et lite glimt av soloppgang i horisonten fra Trollhøtta, mens jeg sto krokbøyd og brakk meg i det kroppen min virkelig begynte å takke for seg etter 12 timers myrheng og de siste 1000 meterne rett opp etter Trollheimshytta. Til min store glede ble jeg også filmet, trodde jeg, og det fikk meg til å smile for første gang på mange timer. Tanken på at mannen med kameraet skulle legge ut videoen av meg som vrenger meg totalt og ødelegger det vakre utsnittet av soloppgang og fjell i Trollheimen, gjorde det hele litt morsommere. Dessverre var han altfor høflig og slettet det hele, fikk jeg vite til frokost dagen derpå.

Kroppen tok ikke til seg næring de siste 14 timene, og i etterpåklokskapens lys tror jeg det var forkjølelsen og en total utmattelse som utgjorde kroppens reaksjon. Den hadde ikke lenger lyst til å lystre hjernen som sa «bare litt til, en fot fremfor den andre», men ved hjelp av overtalelser om at det snart var en turisthytte med muligheter for litt søvn, en varm dusj og kanskje forsøke litt grøt til frokost der, så gikk det jammen meg en hel natt til med raving i fjellet.

Et bilde jeg husker fra den natta var at jeg gikk over en fjellrygg hvor det bare var små og store steiner i hauger, som en steinrøys, så langt øyet kunne se, og dermed ingen utpreget sti å følge. Gang på gang havnet jeg langt utenfor «stien» der jeg sjanglet bortover og syntes synd på meg selv, og mer enn en gang ble jeg først oppmerksom på det da jeg skimtet noen «medvandrere» (eller løpere om du vil) gjennom tåka femti til hundre meter unna. Etter å ha forsøkt «alle triks i boka» og brukt 4-5 timer på de siste 10km på å gå sikksakk gjennom en ekstremt myrete dal, lot jeg hjernen bli enig med kroppen om at nok er nok nå. Å ikke fullføre et løp kalles en DNF (did not finish), men for meg føltes ikke dette som et nederlag eller å ikke fullføre. Det føltes da, og føles fortsatt, som en fullført utfordring og en veldig lærerik opplevelse, som jeg, tro det eller ei, ikke ville vært foruten. I tillegg er jeg fornøyd med en klok avgjørelse om å ikke presse kroppen ytterligere, det er det mange som har for mye ego til å klare. Jeg er stolt over å ha fullført tre 100 (ish) km lange løp på ett år, det ga en mestringsfølelse og selvtillit på at hjernen virkelig er stjernen.

Grande Finale

Som finale på mitt løpeår bestemte jeg meg for å gjøre noe nytt, noe jeg ikke hadde gjort før. Noe jeg i utgangspunktet avskyr, nemlig å løpe innendørs på tredemølle, lenger enn noen gang. Å løpe på mølle er noe jeg kun gjør unntaksvis, men etter en høst med mye vondt i rygg og hofte har tredemølle utrolig nok vært redningen.

Finalen bestod av å løpe lenger enn jeg hadde gjort før, totalt 30km oppdelt i tre ganger 10km. Nok en gang for å lure hjernen, la jeg inn en mikropause etter hver 10ende km, for å gå på do, riste litt på beina eller ta meg noe å drikke eller litt næring. Bare det å starte mølla på nytt for hver «etappe» var som en bryter i hodet, og det føltes som jeg startet på nytt.

Dette var egentlig litt for lett, tenkte jeg da jeg ga meg den dagen. Til tross for at jeg løp 12,5km utendørs tidlig på morgenen samme dag. Kanskje var det bare lykkerusen over at ryggen endelig ikke gjorde vondt hvert steg?

Ettersom årets løpemål med å nå 3650km (10 km for hver dag i året) var innen rekkevidde bestemte jeg meg for å feire nyttårsaften på min måte, med å løpe inn i «mål» med 34km på tredemølla. Det ble tidenes raveparty på øret, og en opplevelse av å gå inn i en transeliknende tilstand hvor endorfinene hoppa rundt til lyden av tech-house. Jeg delte det hele opp i 4km oppvarming og deretter 10km ganger 3. Med meg hadde jeg både litt smågodt, en farris, en cola, solbærsaft og sjokolademelk. Foruten to biter smågodt, en halv liter solbærsaft og tilsvarende farris + to store slurker cola, sto resten urørt til etterpå.

Når jeg hadde kryssa den imaginære målstreken løfta jeg til og med hendene i været mens den ultimate runners high strømmet igjennom hele kroppen og hodet. Tenk om jeg kunne fange denne følelsen på glass, slo det meg. Da hadde jeg blitt milliardær.

Så hvis du er i tvil på hvor du skal eller hva du er i stand til.

Bestem deg for det og lur hjernen din.

Den herjer over kroppen alle dager, og du kan lure den til å gjøre nesten hva som helst.